Fredrik Fasting Torgersen – 1934-2015 – Dagsavisen

Innenriks

Annonse

Svær, grovbygd og med mørke skyer over panna puslet han rundt en villgrodd hageflekk og matet gatas katter. De var ikke redd for mannen, der de strøk langs tunge bein og never. Blant de tobeinte derimot, var det mange som fryktet Fredrik Fasting Torgersen (1934–2015), dikteren som i over femti år ble holdt fanget i det offentlige bildet av en brutal drapsmann. Han var sterk, så morsk ut, var neppe ufarlig og kunne slå fra seg. Myten ville ha det til at han hadde filt tenna i fengslet. Det hadde han selvsagt ikke gjort, det heller. Nå er han død, og det er både galt og trist at han aldri fikk oppleve å bli frikjent for det brutale drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata en hustrig desemberkveld i 1957. At flere og flere blir sikre på at han ble uskyldig dømt, bidrar til å synliggjøre selve marekatten i norsk rettshistorie: Torgersen-saken er et sannsynlig justismord som kan ryste norsk rettsvesen og kaste ærverdige juristnavn ut i vanry. Blir ikke saken gjenopptatt vil verken Torgersens støttespillere eller offerets familie få fred.

Torgersen selv påsto at frikjennelse ikke var viktig for han personlig. Han var opptatt av prestisjen og den norske rettssikkerheten. Nylig leverte advokatene Cato Schiøtz og Pål W. Lorentzen den i alt sjette gjenopptakelsesbegjæringen. Rapporten fra tidligere førstelagmann Nils Erik Lie i Borgarting lagmannsrett, analysen fra advokat Jan Tennøe som førte til opphevelse av Tingrettens dom som nå baner vei for gjenopptakelse, og tiår med arbeid nedlagt av blant andre professor Ståle Eskeland, har knust bevisene, rettssaken og dommen fra 1958. «Gribbene er rettsstatens åtselfugler» skrev Torgersen selv. Det er en påstand mange kan skrive under på. Per Liland og Fritz Moen er blant dem, dømt og frikjent begge to. Det gjør Torgersen-gjenopptakelsen enda mer betent.

Mitt første møte med Fredrik Fasting Torgersen var i Skippergata. Forfatter Ebba Haslund skulle sammen med Thorvald Steen og andre trappe opp aksjonen for å få saken gjenopptatt, og møtested var tomta som en gang huset nummer 6b hvor Rigmor Johnsen ble funnet i kjelleren, ille tilredt og forsøkt påtent. Senere møtte jeg Torgersen mange ganger på hjemmebane på Vålerenga, over ølglass, kryssord og sjakkoppgaver på Corner'n, kaffekoppen på Cito eller kattene i gatestubben der han bodde, den Oslo by har glemt. Ivrig, påståelig, trist sittende over plastposer fulle av sakspapirer, gamle artikler, rettsreferater og dikt. De siste er like ru som mannen selv, med nag til rettsvesen og kirke, med død som undertekst. Samlingen «Hvis himmelen» (SpreDet Forlag, 2013) inneholder mange, i tillegg til fotografiene han på 1970-tallet tok på «Oslos skyggesider», av hjemløse «fillefranser» og Oslo-originaler, glemt de også. Det er sterke og medmenneskelige bilder fra en grå by, trykket i Aktuell Rapport. Titteldiktet «Hvis himmelen» står både til bildene og fotografen selv:

«Hvis himmelen og alle dens stjerner/faller ned over deg, så fortvil ikke/hold bare ryggen helt rak, da er det uanede tyngder/du kan bære»

Torgersens rygg bar mer enn de fleste, og det meste var langt tyngre enn vektene han løftet som Norgesmester. Ryggen var rak også da han syk og utslitt fikk oppleve at tunge jurister og fagfolk, i likhet med over 80 prosent av det norske folk ifølge en meningsmåling i VG, ville ha saken hans gjenopptatt. Det ble hans frifinnelse, selv om kamplysten fortsatt lå i blikket. Lite ante han hvilken retning livet skulle ta da han som «kjenning» av politiet feilaktig ble arrestert for sykkeltyveri på Jernbanetorget i desembernatta '57. At politiet la to og to sammen da Rigmor Johnsen ble funnet, gir ikke lenger det opplagte svaret som etterforskerne og påtalemakten ved statsadvokat Lauritz Dorenfeldt ga. I dag er de kjente «tannbittbeviset», «barnålbeviset» og «avføringsbeviset» pulveriserte. Det den gang avgjørende vitnemålet til Ørnulf Bergersen, en vaneforbryter erklært «imbesil nevrotiker», «debil psykopat» og «narkoman alkoholiker», får stå for den dominerende Dorenfeldts egen regning. På et menneskelig plan er det derfor lett å skjønne Torgersens «tigersprang» mot kronvitnet i rettssalen, med håndjern og fotlenke som følge.

Dikteren, maleren og dyre- og fugleelskeren sto i skarp kontrast til den i pressen og på folkemunne skandaliserte og livsfarlige mannen. Ebba Haslund var leder av Forfatterforeningen, og sammen med sterke litterære meningsbærere som André Bjerke og ikke minst Jens Bjørneboe, ble hun Torgersens fremste støttespiller da han slapp ut etter 16 års soning, hvorav nærmere tre i isolat. Bjørneboe skrev skuespillet «Tilfellet Torgersen». Han valgte knapt side i skyldspørsmålet, men var sikker på at han ble dømt etter «unøyaktigheter og slurv». Haslund var overbevist om Torgersens uskyld. «Vi kan ikke la dette råtne på rot», var Ebbas mantra. I dag vakler da også det urimelige reisverket av et forsvar som rettsvesenet har brukt for å unngå at domstol og påtalemyndighet settes opp mot hverandre: Fredrik Fasting Torgersen må få prøvd saken sin på nytt. Posthumt. Selv det satte Torgersen ord på: «Vi ønsker ingen straffet – men ber om å få våre grønne blader tilbake». Måtte han få fred.