A series of reports from CPS universe – Aftenbladet.no

Journalistene Rune Vandvik (fra venstre), Thomas Ergo og Hans Petter Aass har i over ett år fulgt Ida og hennes kamp mot barnevernet (foto: Jarle Aasland).

Folk skal ikke ha lest mye av historien om Ida for å forstå at noe måtte gjøres.

Forholdet mellom medier og barnevern er preget av både skepsis og direkte fiendskap. Dette har jeg erfart mange ganger, også i direkte møter med ansatte og med studenter i sosialfag. De blir opplært til å være skeptiske til journalister.

Journalistene på sin side er rasende på sosialarbeidere som gjemmer seg bak taushetsplikt og opptrer som bedrevitende beskyttere mot at omverdenen får vite noe om det de holder på med. Begge parter har hatt rett og begge parter har tatt grundig feil.

Mediene har på sin side gått altfor langt i en rekke barnevernssaker. Barnevernet er omtalt som en stor, stygg etat, som tar barn fra foreldrene sine. Verken barnets eller samfunnets interesse kom tydelig fram. Det måtte skje noe, men dessverre var konsekvensen at det ble skrevet mindre om barnevern.

I Vær Varsom-plakaten punkt 4.8 heter det blant annet at “det er god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet”. Pressens Faglige Utvalg har fulgt opp med en hard praksis mot medier som begår etiske overtramp mot barn. Dette har vi tatt med oss i arbeidet med Ida-saken, for heller ikke her har det manglet på folk som har kommet med formaninger og anmodninger om å stoppe publisering. Vi har gått inn i saken med et kritisk blikk, men samtidig tatt med oss at kritisk journalistikk ikke er det samme som å fremme kritikk mot alt og alle.

Likevel vet vi at barnevernet rår over sterke maktmidler. Selvsagt må de følges tett, på linje med politi, domstoler og annen offentlig virksomhet. Sterke personvernhensyn gjør at dette ofte er vanskelig. I denne historien har dessuten bruken av makt vært omfattende. Ida-saken har gitt mulighet til å utforske noen av mekanismene i barnevernet.

Spørsmålet har ikke vært om det var riktig å overta omsorgen for Ida, men å se hva som skjedde i etterkant: Terskelen for å benytte formell og fysisk tvang, evnen til å spille på lag med barnet, samspillet med andre og ikke minst om barnevernet klarte det som er selve hensikten: Å gi Ida et bedre liv.

Her er det ikke vi som skal dømme. Det må leserne gjøre. Dette er ingen gledeshistorie, men vi er glade for å kunne bruke noen av våre krefter på å brette problemstillingen ut i det ukonvensjonelle formatet vi gjør her.

Lars Helle, sjefredaktør Stavanger Aftenblad