«Klart feilaktig bruk» som «bringer forskningen i vanry» sier forskerne om måten innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) de siste dagene har gjengitt deres rapporter.
«Innstramming til barnas beste», er tittelen på et debattinnlegg signert innvandringsminister Listhaug.
Det ble publisert på NRK Ytring omtrent samtidig om Frp-statsråden og statsminister Erna Solberg (H) presenterte den endelige stortingsmeldingen om asylinnstramminger tirsdag.
«Forskning viser at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser», skriver Listhaug, og viser blant annet til «FAFO- rapporten fra 2014, samt en undersøkelse basert på intervjuer med 30 enslige mindreårige under 15 år fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo».
Denne forskningen «avdekker at det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene. Barn tvinges altså i stor grad på flukt og ofte stilles de under press om å sende penger tilbake til familien», hevder Listhaug, som skriver videre at dette er hovedbegrunnelsen for lovendringene som berører enslige mindreårige asylsøkere.
Det første først: Det kom ingen FAFO-rapport om dette i 2014.
Etter å ha gått opp saken og vært i kontakt med departementet, har forskningssjef Anne Britt Djuve kommet frem til at det må dreie seg om en rapport fra 2010.
Og:
- Vi er av den klare oppfatning at dette er klart feilaktig bruk. Hun bruker vår forskning som støtte for å si at det er vanlig at mange barn og unge tvinges på flukt av sine foreldre. Det som står i vår rapport, er at flertallet forteller at det er familiemedlemmer som beslutter at de skal reise ut, men flertallet sier også at de har vært med på beslutningen. Vi snakket med 30 respondenter, og bare én sa at han reiste mot sin vilje, sier Djuve, og legger til:
- Det er heller ikke hold i vår rapport for å si at de presses til å sende penger hjem.
- Gir ikke et korrekt bilde
Den kritikken er nær likelydende med budskapet til en forskergruppe ved Universitetet i Oslo.
I en kronikk i Aftenposten avviser psykologene at intervjuene de har gjort dokumenterer at enslige asylbarn presses til å sendes hjem:
«At Listhaug velger å snu dette til en fortelling om små barn som tvinges fra sine hjem – for å skaffe penger til sine familier – er bare trist og gir ikke et korrekt bilde av forskningen vår», skriver professor i psykologi Tine K. Jensen, psykolog og stipendiat Guro Brokke Omland og førsteamanuensis Nora Sveaass.
Forskerne avviser ikke at mange av barna de intervjuet var opptatt av å hjelpe familien i hjemlandet. Å tolke dette som at barna ble presset til å sende penger hjem – eller at de var blitt sendt av foreldrene til Norge for å bidra økonomisk – blir imidlertid helt feil, fremholder de.
Psykologene peker på at barna har vært vant til å støtte familiens økonomi siden de var veldig små; de jobbet som gjetere, solgte varer på gaten eller jobbet på gården.
- Jeg har ikke opplevd tidligere at vår forskning er blitt misforstått på denne måten. Det må jeg si, sier UiO-professor Jensen til Aftenposten.
Blitt anklaget før
- Listhaug har særlig to uttalelser som bli feilaktig. Vår forskning viser ikke at de tvinges til å reise hjemmefra og at de presses til å sende penger hjem. Dette er å trekke ting ut av kontekst, sier hun, og legger til:
- Nå har hun fått anklager mot seg flere ganger. Min invitasjon til henne er å gå i dialog med forskerne, dersom hun er interessert og vil vite mer om forskningen sier Jensen.
For det er ikke første gang Listhaug anklages for å tolke forskningsresultater slik at de understøtter hennes konklusjoner.
I januar, mens debatten raste etter at Regjeringen hadde lagt frem førsteutkastet til asylinnstramninger, omtalte Aftenposten et krast brev sendt til Listhaugs departement fra UNICEF.
«Når det gjelder påstanden om at barn sendes ut som ankerbarn, er dette en konklusjon som vi har vanskelig for å finne støtte for i rapporten», het det i en e-post fra Merete Agerbak-Jensen, kommunikasjonssjef i UNICEF Norge, til Listhaug.
- Det bringer på sett og vis forskningen i vanry
Forskningssjefen på FAFO, Djuve, har samme tilbakemelding til Listhaug som forskerkollegaen på Psykologisk institutt.
- Generelt kan jeg si at det kan være vanskelig å tolke forskning. Er man i tvil om hva konklusjonen er, kan jeg anbefale at man tar kontakt for å forhøre seg. Det er generelt sett uheldig for forskningen at man bruker den så feil som i dette tilfellet. Det bringer på sett og vis forskningen i vanry, når det feiltolkes så grundig som det er gjort her, sier Djuve.
- Det er ikke uvanlig at politikere, eller andre, plukker i forskning for å finne argumenter som støtter deres syn. En del forskning peker jo i ulike retninger. Men i dette tilfellet er det uvanlig langt mellom konklusjonen som trekkes, og det som faktisk står i vår rapport, sier hun.
Listhaug: upresist gjengitt
Aftenposten kontaktet Justis- og beredskapsdepartementet onsdag formiddag med en intervjuforespørsel til Listhaug. Onsdag ettermiddag sendte departementet et skriftlig svar fra Listhaug.
«Vi har basert oss på tre forskningsrapporter i forbindelse med forslaget som gjelder enslige mindreårige asylsøkere. Dette er tre ulike typer rapporter og det er redegjort for i lovforslaget hva som underbygger hvilke konklusjoner. Det forskningsarbeidet til Psykologisk Institutt blant annet belyser er at barna ønsker å sende penger hjem og at flere har det vanskelig i Norge», skriver Listhaug.
Hun viser til et sitat fra forskningsarbeidet til Psykologisk institutt: «Det å hjelpe mor og søsken i hjemlandet, fremsto som viktig for dem. De unge guttene er ofte eneste forsørger igjen som lever, og storfamilien og naboer i hjemlandet forventer at de skal ta seg av dem – det er en del av kulturen. For barna kan det bli en konflikt mellom å ville gjøre det bra på skolen på den ene siden, og å skulle forsørge familien på den andre.»
«Jeg respekterer at andre har annet syn på hvilke løsninger som velges for disse barna. Jeg mener imidlertid undersøkelsen til Psykologisk Institutt viser at dette ofte handler om storfamilien og behovene til familien hjemme, og at barn havner i et krysspress. Når det gjelder hvem som beslutter at de skal reise er det først og fremst funnene i de to øvrige rapportene som belyser det», skriver Listhaug.
Om FAFO-rapporten erkjenner Listhaug at den ble upresist gjengitt, men viser til at det: «I proposisjonen (side 66) til Stortinget er dette imidlertid gjort rede for på en ryddig måte».
Hun peker på følgende sitat i FAFO-rapporten, og mener det underbygger at det er familiene som beslutter at barna blir sendt på flukt:
«Majoriteten av ungdommene jeg intervjuet beskriver at det var foreldre, besteforeldre, eldre søsken eller en onkel som hadde tatt avgjørelsen om at de skulle dra. Det var forskjeller i dette avhengig av landbakgrunn, etnisitet og om vedkommende er gutt eller jente. For de afghanske ungdommene ser det ut til at det er en felles avgjørelse, hvor ungdommen tas med på avgjørelsen.»
Hun erkjenner videre at det ikke står i rapporten at barna blir tvunget av sine familier til å reise, men oppgir at hun selv har «snakket med ansatte i EMA-mottak i Norge som sier at det er eksempler på at barn gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det selv».
No comments:
Post a Comment