Siv Jensen hailed as party queen and finance minister. It is an accomplishment … – Aftenposten

Nå hylles hun som partidronning og finansminister. Det er en bragd.

Det var slett ikke gitt at det skulle gå slik. Overgangen fra Carl I. Hagens 28 år lange partieierskap til en mer vanlig partileder var et risikoprosjekt. At det mest systemkritiske av alle stortingspartiene også fikk regjeringsmakt på Siv Jensens vakt, reduserte ikke faren for nederlag.

Men Siv Jensen har håndtert dette usedvanlig bra. I dag er hun den av de norske partilederne som har lengst fartstid.

Frekt, men virkningsfullt

På Gardermoen denne helgen er Frp samlet som et nokså selvfornøyd regjeringsparti. Det er i seg selv bemerkelsesverdig for et klassisk populistparti som styrer Norge på tredje året.

Stort sett har det gått motsatt vei av det mange spådde:

At Frp ville gå i SV-fellen og forsvinne i kompromissenes grå regjeringshverdag.

Snarere har Frp insistert på å følge sine egne spilleregler. Det er et parti med regjeringsansvar som samtidig markerer retorisk avstand til deler av det Solberg-regjeringen står for.

Dette Janus-ansiktet har et frekt oppsyn, men er virkningsfullt. Også fordi Frp følger sin egen tradisjon med å gi blaffen i kritikken mot at partiet ikke følger politikkens innarbeidede spilleregler. Blir kritikken for tøff, ja, da ikler partiet seg den offerrollen det alltid har hatt en viss suksess med på den politiske scenen.

Slik står Frp frem som et regjeringsparti i særklasse.

Bleknede krav

Men alt dette ville ikke nyttet hvis ikke Fremskrittspartiet også har vist seg i stand til profesjonell styring. På samme vis som SVs Kristin Halvorsen fikk almen ros for sin innsats som finansminister, får også Frps Siv Jensen det. Begge kom fra fløypartier som ikke hadde skjenket budsjettbalansen en seriøs tanke før de entret regjeringskontorene. Men tross stort pengebruk er det ingen løssluppen hjemme-alene-fest vi nå er vitne til.

Noen av Frp-statsrådene har i tillegg stått frem blant Solberg-regjeringens sterkeste kort.

Da blekner etterhvert lettvinte krav fra en stadig fjernere opposisjonstilværelse om lovfestet sykehjemsplass, avvikling av bompengene eller om en mulla som skulle kastes ut av landet nærmest før Frp-statsrådene hadde fått tid til å ta av seg frakken.

Virkeligheten ble mer komplisert, men Frp har på sitt vis tålt møtet med den. Selv om det ofte skjer ved at Frp nekter å gjenkjenne seg selv når regjeringspartiet møter opposisjonspartiet ved samme navn i døren.

Nye tider

Det er bare knapt tre år siden valget som brakte Fremskrittspartiet inn i regjeringsvarmen. Men det er få år der de politiske stemningsskiftene har vært så mangfoldige og så dramatiske på så kort tid som nettopp fra 2013 til 2016.

Russlands Krim-anneksjon. Etableringen av IS-kalifatet. Et sterkt oljeprisfall. Og en altoverskyggende flyktningkrise.

Fire stikkord på grunnleggende fenomener som påvirker det politiske stemningsleiet også her i landet.

To av dem har hatt direkte betydning for nettopp Frps handlingsrom som regjeringsparti. Partiets suksess er jo grunnmurt på petroleumspopulisme. Det er et ord som knapt gir mening på noe annet språk, men som kort og kort betyr at her i landet bør vi koste på oss det meste.

«I verdens rikeste land må vi da ha råd til …» har vært mantraet i debatt etter debatt gjennom flere tiår nå. Og alltid med Frp som dette korets suverene solist.

Nå er det brått slutt med slikt. En ny og dystrere økonomisk virkelighet er blitt norsk hverdag med oljeprisfallet. Den medfører at regjeringspartiet Frp stort sett slipper å bli konfrontert med sin opposisjonelle ødselhet.

Det store skiftet

Enda sterkere påvirker den europeiske flyktningkrisen samfunnstemperaturen. Også hos oss har stemningen skiftet fra raus humanisme til strenghet for å beskytte oss selv mot ukontrollert innvandring. Fenomenet er identisk med det vi ser i andre europeiske land, men intet annet norsk parti har merket virkningen sterkere enn nettopp Frp.

Det er bare drøyt syv måneder siden det innvandringskritiske regjeringspartiet oppnådde et katastrofalt dårlig lokalvalgresultat, 9,5 prosent, det verste på tre tiår.

Så snudde både den folkelige og den politiske stemningen 180 grader – og nettopp Frps strenge innvandringspolitikk ble nå mer eller mindre akseptert som en nasjonal nødvendighet. Riktignok er det kritikk av både enkelttiltak og retorikk, men ingen kan nekte for at et stort politisk flertall støtter en markant innstramming.

Og der sto Frp klar – med et innvandringskritisk rulleblad.

Kunne vært dyster

Etter fjorårets elendige lokalvalgresultat ble det snakket om et Frp som måtte gå i seg selv for å finne ut om regjeringsmakt var verdt prisen i form av tapte velgere. Partiets egne opposisjonelle hadde gode dager, og få turde vedde på at Frp fortsatt ville bidra til å styre landet ut perioden.

I dag virker dette som fjern fortid. Selv ikke i de mørkeste av helgens landsmøtekroker kommer det til å hviskes om at det er på tide å kvitte seg med regjeringsbyrden. Snarere er det flere og flere som med iver er begynt å se mot en horisont der det er i ferd med å avtegne seg nye fire styringsår for dette regjeringspartiet i særklasse.

Samtidig er dette historien om de raske stemningsskifter. Og Frp har ingen grunn til å lure seg selv. For det markante løftet på målingene i fjor høst kom ikke som velgernes takk for vel utført regjeringsarbeid. Det kom som en reaksjon på vår nasjonale del av en uhåndterlig krise.

Stemningen på dette landsmøtet kunne vært dyster uten dette.

Må tåle en trøkk

I sin åpenhjertige memoarbok forteller Kristin Halvorsen at i frustrerte øyeblikk kalte man i SV storebror Ap for «herrefolket». Slik er aldri Erna Solbergs parti blitt omtalt av Siv Jensen. Det har det aldri vært grunn til.

Snarere har statsministeren tålt det meste av dobbeltspill og Frp-opposisjon, høylytte utspill og en statsrådsretorikk som virkelig har plaget Høyre-sjelene. Solberg har likevel latt dem holde på og slik dempet konfliktnivået der andre ledere ville tatt skritt som øket det.

Helgens landsmøtedronning har hatt akkurat samme mål som sin regjeringssjef.

I ti år har hun stått i stormen. Hun har ridd av sex-skandaler, Hagen-oppgjør, indre splid og motgang. Så skriver da også Siv Jensen Frp-historie når hun nå på tredje året holder sin partiledertale tale fra posisjonen som landets finansminister.

En slik reise er bare mulig for en politisk leder som er bygget av et helt spesielt materiale. Det er Siv Jensen. Eller som hennes egen ferske lederattest i et DN-intervju lyder:

«Du må tåle en støyt … Jeg tåler det. Jeg liker det … Du må ikke bare tåle motgang og trøkk – du må like det. Det gjør jeg.»